Du er gud, du har uendelig med krefter. Du kan gjøre alt og ingenting på en gang, skape et solsystem, skape en sivilisasjon og sende sønnen din til å leve blant folket. Etter hvert som sivilisasjonen blir mer utviklet og skjønner seg på fysikk og naturvitenskap, ser det ut til at de glemmer deg, men hvordan kan du få de til å huske deg igjen?

Jeg har alltid likt “Jeg er gud”-spill, sim-spill, civilization og den typen spill, og venter i spenning på Spore. Derfor har jeg også lyst til å prøve meg på et heller ambisiøst spill i denne kategorien. Detaljer er langt fra gjennomtenkt enda, og ideene om AI er langt over det som man finner i mange spill i dag, men alikevel har jeg lyst til å se hva jeg kan gjøre på dette feltet.

Første fase vil være å lage et solsystem, det finnes jo kanskje andre guder der ute som lager andre solsystemer også. Du bestemmer hvordan din stjerne skal være, du er jo tross alt solguden, oppstanden til alt liv. Deretter bestemmer du hvordan solsystemet skal være, men planeter, kometer, astroidebelter og måner. Avhengig av dine skapelser, får planetene egenskaper som temperatur og gravitasjon.

Så kommer det spennende steget å lage en sivilisasjon. Avhengig av temperatur og gravitasjon må det være en stor mengde forskjellige planter og mikroorganismer som utvikler seg, og etter hvert intelligent liv. Avhengig av atmosfære, temperatur og gravitasjon utvikler det seg dyr, og et av disse dyrene vil bli sivilisasjonen som skal tilbe deg, og du bestemmer hvilket eller hvilke. Om flere utvikler menneskelig intelligens vil de jo selvsagt begynne å slåss mot hverandre, og kun en vil gå seirende ut. Atomkrig kan kanskje forandre alt. Hyggelige planteetende intelligente kyr vil være mindre krigerske enn edderkopper på en jordlignende planet. Eller kanskje en slags svevende muggsopp på en gassplanet vil bli den seirende intelligensen i solsystemet? Innflytelsen din vil selvsagt være basert på hvor mye vesnene tror på deg, kanskje må du sende sønnen eller datteren din ned for å overbevise folket med noen mirakler?

Jeg gleder meg like mye til å skrive konseptdokument for dette spillet som jeg kvier meg på å skrive funksjonelle krav og use cases for det samme spillet.
Abisiøst er det, men moro kan det bli.

Jeg er fasinert over rollespill, og liker å lage verdener og eventur i fantasiverdener. Men er den noen fremtid for en stakkers programmerer å lage en fascinerende rollespill uten å greie på hvordan man lager god grafikk? Løsningen min blir å satse på gameplay, og fortsatt ha troen på gamere og at det er fortsatt er spillkonsept som selger, ikke den nyeste hardbarka 3D-grafikken. Men hvorfor undergrave grafikk halvveis når man kan gjøre det maks, ved å dra tilbake i tiden? Til ascii-land?

Er det mulig å lage et rollespill med retrografikk så det holder, men i tillegg bruke fordelene som moderne språk og utviklingsverktøy gir? Det er håpet mitt, og derfor blir det første rollespillet mitt trolig utviklet med basistegnene som grunnpilarer. En rød “ø” som fireball, en solnedgang av gule streker og en skummel boss med massevis av M-føtter som skyter punktum-kuler? Mulighetene er uendelige, liker jeg å håpe på.

Hva settingen blir har jeg ikke bestemt meg for enda, men jeg håper å få begynt med noen prototyper både i god humor-adventureformat og i standard D&D RPG-format innen rimelig tid.